Min salige far sang av og til på en sang hvor refrenget lød omtrent slik; "...livet går så alt for fort kan hende, kjæm vi for seint, for seint til verdens ende..." NÅ begynner jeg å forstå disse linjene, det gjorde jeg ikke da - husker de vel bare fordi jeg syntes det var en merkelig ting å si.
Min far, som var en reflektert og klok mann, sa også at livet gikk fortere etterhvert som man ble eldre, og at det for hans del aldri hadde gått så fort som nå - dagene bare raste avgårde. Også dette husker jeg godt, fordi da han sa dette var han 81 år og satt stort sett i stolen sin! Et slag hadde lammet ene siden.
Min far, som var en reflektert og klok mann, sa også at livet gikk fortere etterhvert som man ble eldre, og at det for hans del aldri hadde gått så fort som nå - dagene bare raste avgårde. Også dette husker jeg godt, fordi da han sa dette var han 81 år og satt stort sett i stolen sin! Et slag hadde lammet ene siden.
Du snakker om å knuse alle mine forhåpninger! Jeg har trøstet meg med at når den makelige blir pensjonist, DA skal hun gjøre det hun har lyst til (og det er enkelt sagt å ta livet med ro)...
Jeg er heldigvis ikke kommet så langt i livet som min far gjorde (ikke misforstå, jeg håper jeg gjør det :-), men allikevel så langt at jeg begynner å ane at han faktisk har rett. Småbarnsforeldre vil nok le godt nå, men bare vent....
Jeg lurer på; hvorfor er det/oppleves det slik, eller er det bare jeg?? Hva mener dere - blir vi mer travel med årene?
